Det diskuteres nå om politikerene foretrekker vafler fra idrettslagene eller champagne fra kulturlivet. Hver og en må få lov til å ta til seg den føden de liker beste, selv om verken vaffel eller champagne er særlig helsefremmende. Symbolikken av vafler og champagne er i denne saken om noen yttergrenser i kulturbegrepet; frivillig arbeid i idrettslagene kontra voksenaktivitet med hvitsnitt, eller “finkultur” om du vil. Er det slik at finkulturen rapper penger fra idrettslagene?
Idretten i Stavanger er ikke særlig fornøyd med rådmannens budsjettforslag. Det er ingen bombe at idretten er misfornøyd når rådmenn legger fram sine budsjettforslag, om det er i Stavanger eller andre norske kommuner. I Sandnes er det enda verre: her foreslår rådmannen å kutte hele driftstilskuddet til idrettslag, samt at idrettslagene skal betale leie for bruk av kommunale idrettsanlegg. For øvrig er ikke idretten alene om å være misfornøyd i Stavanger: både skole og helse/sosial er misfornøyd, faktisk også store deler av det øvrige kulturlivet er misfornøyd i ”kultur og idrettsbyen” Stavanger.
Vafler duger fortsatt. Vafler er noe av det mest særnorske som finnes, men det passer ikke til alt, for eksempel ikke til
champagne. Og dette er kanskje sakens kjerne. Det blir rett og slett kulturkrasj og noen får vond i magen og forteller om det.
Det blir kanskje en artig diskusjon som nå seiler opp, men fort en håpløs diskusjon når vi vaffelpressere skal yppe oss med champagnegjengen. Det blir nesten som å diskutere motorvei vs. sykehjem – avstanden blir så stor at det blir umulig å få en saklig debatt.
Det uklare i denne saken er hvem som egentlig representerer vafler og hvem som representerer champagnen. Idretten har ikke enerett på vaflene og champagne kan nesten alle kjøpe i en av verdens rikeste byer. De som ikke har råd til champagne fra kulturen, skal få gratis vaffel av idretten. Vaffelen er varm og vaffelen består av hjerter – er det rart at vaffel er knyttet til dugnad, som handler å gjøre en uselvisk jobb til beste for andre.
Idretten kan ikke underslå at det også i våre kretser har blitt smakt på champagnen (satsing over evne, storslåtte idrettsanlegg) Det har vel også vært slik noen ganger, at idretten har vært utsatt for drikkepress (investering av flotte anlegg som idretten ikke har prioritert/bedt om).
Idretten er tuftet på frivillighet og det kan av og til se ut som om denne frivilligheten blir tatt som en selvfølge av både politikere og byråkrater – det er ingen selvfølge og det kommer aldri til å bli noen selvfølge. Alle som arbeider frivillig gjør det fordi de velger det selv. Begynner de frivillige å trekke seg rakner bokstavlig talt lokalsamfunnet vårt.
Idretten krever nå at politikerne bevilger mer penger til vaffelrøre (drift), noen krever nye vaffeljern (anlegg) og noen har stort behov for en profesjonell vaffelpresser (daglig leder) som kan organisere de som arbeider dugnad for å få trykket ut mest og best mulig vafler (aktivitet). Det skulle nærmest vært påbudt å ha minst en profesjonelt ansatt på administrasjon i et idrettslag på 500+ medlemmer
Alt koster penger, men sikrere investering for en kommune enn å satse på frivillig arbeid som legger til rette for barn og ungdom for at de skal få gode oppvekstsvilkår, finnes ikke – avkastningen er enorm, det kan rett og slett bli gode og lykkelige mennesker av dette. Kan det bli en slags enighet om dette så blir resten av diskusjonen i beste fall god underholdning, der vi snakker oss varme om det vi elsker mest – noen elsker vafler, noen elsker champagne og noen elsker faktisk begge deler.
Problemet for idretten er ikke nødvendigvis vaflene og champagnen, men at politikerne har lovet å bidra til både vaffelrøre (økte tilskudd) og vaffeljern (anlegg) gjennom “Tidenes satsing på idrett”. Rådmannen følger ikke opp den vedtatte planen, politikerne signaliserer at det blir vanskelig å følge opp. Det er da det blir fristende å se over hekken til naboen om champagnen står til kjøling
“Uansett” – det blir (champagne)liv og (vaffel)røre av dette.
Arne canada goose frauen