Kommunalt idrettsstipend deles ut hvert år til utøvere, trenere, ledere og dommere (søknadsfrist 15.mars). I alt 10 personer mottar et stipend på kr. 10 000. I det følgende forteller dommer i amerikansk fotball, Geir Svendsrud, om hvordan han benyttet stipendet han fikk i fjor.
«Jeg har dømt amerikansk fotball i 5 år og innehar nest høyeste lisensnivå i Norge. Det betyr at jeg stort sett dømmer førstedivisjon i Norge samt at jeg stort sett er hoveddommer i de andre divisjonene og alderstrinnene. Som ett ledd i den videre utviklingen så er kursing noe av det viktigste vi som dommere kan delta på. For å stige videre å skaffe meg en internasjonal lisens som både gagner sporten i Norge, og ikke minst laget jeg dømmer for, så er den beste måten å lære seg dette å reise til USA å lære av de store gutta. Jeg valgte derfor å melde meg på Great Lakes Conference Football Officiating Clinic i Ann Arbour, Michigan som er ett annet ord for den såkalte BIG 10 conference på collegenivå i USA.
Noe av det viktigste jeg måtte klare var å overbevise ledelsen i GLCFOC om at jeg faktisk hadde noe å gjøre der nede. Nordmenn og amerikansk football er ikke det første amerikanerne tenker på når de hører om Norge. Etter massevis av anbefalinger fra forbundet, dommerlauget og egne ledere lokalt så ble jeg under tvil akseptert. Det samme ble 3 andre fra Oslo som også ville delta. Jeg var dog den eneste som hadde sjans å få dekket deler av clinicen da ingen andre kommuner har ett tilsvarende opplegg som idrettstipendet i Stavanger.
Da vi kom frem ble vi mottatt med en stor dose forundring av de andre dommerne. Det var over 200 dommere der og vi var ganske eksotiske i deres øyne. Isen smeltet fort da vi hadde fellesnevneren fotball å snakke om, og de roet seg ganske kraftig da de skjønte at vi faktisk hadde peiling på hva vi snakket om. Vennskapsbånd ble knyttet og jo dypere vi kom inn i organsiasjonen jo større ble forståelsen blant dem at dette var virkelig noe vi jobbet hardt med for å få opp og frem i Norge.
Det var utrolig dyktige foredragsholdere og man følte seg til tider starstruck av alle disse gigantene, i alle fall for oss fra lille Norge, der de vandret rundt og veiledet oss så godt de kunne når vi havnet i tøffe debatter om hvorfor så og så er best i det og det tilfelle. Vi var nemlig ikke så starstrucked at vi ikke hadde meninger selv. Dette satte de for øvrig veldig stor pris på og meningsutvekslingene var av en slik karakter at jeg lærte mer på en dag der enn jeg hadde de to siste årene på diverse clinicer i Norge. Hele clinicen ble avsluttet med at vi ble delt inn i forskjellige crew og sendt til de forskjellige universitetene i området for å dømme kamper. Tenk, jeg skulle være hoveddommer for 6 amerikanere i USA på et college i verdens sannsynligvis beste liga. Det første regelbruddet jeg fikk var ett hjelmgrep. En i utgangspunktet enkel straffeutmåling i Norge, men med en speaker som hadde opplyst at hoveddommeren var fra Norge, og ett publikum som synes dette hørtes i overkant rart ut så var det litt tøft å skru på mikrofonen og snakke til tilskuerne utover speakeranlegget. Jeg gikk 4-5 skritt lengre enn jeg strengt tatt behøvde rett og slett fordi jeg trengte å forebrede meg. Jeg var fryktelig redd for å drite meg ut. Husk at disse stadionene tar i flere tilfeller over 100 000 mennesker.. Jeg skrudde på mikrofonen, viste tegnet for personlig regelbrudd og hjelmgrep mens jeg sa. Personal foul, facemask, 15 yards penalty from the end of the run. Skrudde av mikrofonen og fikk trampeklapp fra publikum J Isen var brudt og resten av kampen gikk på skinner. Jeg endte opp med karakter 5 med karakter 7 som beste oppnåelige resultat. For å dømme college fast i USA må man ha karakter 4 for å få lisensen. Jeg besto med glans og det gjorde de andre dommerne fra Norge også. Snakk om stolthet. Jeg var stolt av kollegaene mine, stolt av meg selv og ikke minst full av adrenalin for det jeg nettopp hadde gjort. Rett og slett en fantastisk opplevelse.
Uten stipendet hadde jeg nok ikke tatt denne sjansen. Det er litt for mye penger å legge i det for meg med 3 barn og kone og ellers alle andre utgifter som finnes i hverdagen. Dette stipendet er virkelig en høydare. Stavanger kommune er virkelig flink med idretten og det får jeg høre fra andre i miljøet hele tiden. De er virkelig misunnelige for at vi har denne muligheten. Det deles ut til både idrettsutøvere og dommere/trenere/ledere. Derfor er det meg ett mysterium at det i fjor var så få dommere/trenere/ledere som søkte. Det endte vel med at 7 idrettsutøvere fikk og bare 3 av siste kategori fordi det ikke var nok søkere. Dette bør vi gjøre noe med folkens. Det må da finnes flere dommere og trenere som har et slikt behov at vi i alle fall kan få litt konkurranse blant oss om disse stipendene? Sjekk ut kriteriene og sett dere ned og søk. Det verste som kan skje er at dere får et nei. Får dere ja, så gleder jeg meg til å høre hva akkurat dere brukte pengene til.
Jeg snakket mye med Idrettsrådet i forbindelse med utarbeidelsen av søknaden slik at jeg var sikker på at jeg fikk en god søknad som hadde en sjans blant alle de andre som jeg var sikker på at søkte. Man blir ganske ydmyk når man ser listen over tidligere mottakere av stipendet så det fungerte som en motivasjon i selg selv til også å yte det ekstra som må til for og ikke bare motta penger, men faktisk å utvikle seg selv som en del av hele prosessen. Tusen takk til alle på idrettsrådet for oppfølgingen. Deres hjelp var helt uvurderlig.
Ja, en ting til. Den 4. april setter jeg meg på flyet fra Stavanger til London og videre til Chicago. Jeg ble nemlig invitert tilbake i år. Når dommereksamen skal avlegges i år så er det A-dommer som gjelder. Det kommer jeg til å klare takket være Stavanger kommune, Idrettsrådet og noe som kalles Idrettstipendet 2012.
Tusen takk for oppmerksomheten.»