De siste dagers diskusjoner om hvor gode Norge er i idrett, hva som er store idretter, hva som er store prestasjoner og hvilke idretter det bør satses på videre spriker i alle retninger. Samtidig så bekreftes det som alle vet – få ting engasjerer mer en når noen føler at «min idrett» ikke får nok oppmerksomhet, status, penger eller resultater.
Spesielt i forhold til dårlige resultater så vises det som regel til for lite penger. Meningene som er kommet opp er i stor grad bygget på følelser og det er ikke rart, følelser er en svært viktig ingrediens i idrettens vesen og virkemåte.
Diskusjonene startet med at toppidrettssjef i olympiatoppen Tore Øvrebø våget å si at Norge var nest beste idrettsnasjon målt etter folketall. Et slikt utspill vil aldri stå uimotsagt og debatten dreide da mer over i hvilke idretter det ble satset på i Norge, gjennom Olympiatoppen og hvilke idretter som var store og hvilke som var små. Det siste har vi god oversikt over i Norge, det er mer usikre tall når vi skal ha med oss kineserne og andre folkerike land og/eller land med litt mindre struktur enn Norge – for å si det veldig forsiktig.
Når tabloidpressen legger opp til debatt så får vi diskusjonen: min idrett får mindre penger enn din idrett, min idrett er større enn din idrett, det er en større prestasjon å vinne i min idrett enn i din idrett. Det blir rett og slett en krangel uten mål og mening, men mer enn god nok underholdning til å fylle tabloidpressen og på sosiale medier.
Er det noen der ute som kan ta til orde for at min idrett får for mye oppmerksomhet, min idrett får for mye penger» slike innspill ha en viss form for troverdighet.
Det vil ellers aldri kunne bevises at det å bli verdensmester i en liten idrett er en mindre prestasjon enn det å bli verdensmester i en større idrett. Volumet på deltagere forteller ingenting om nivået på deltagerne. Hvem vet hvilke plassering verdensmesteren hadde fått om det var 100x flere aktive i idretten?
Fakta eller lek med tall?
Alle finner det svaret en måtte ønske i kåringer og rangeringer både fra seriøse og useriøse aktører: Problemet er da også at det puttes inn forskjellige verdier når en teller. Uten å trøtte dere med all verdens tabeller og statistikk som ofte slår i hel hverandre, så skal jeg ta et par eksempler som de aller fleste er uenige i, helt til de selv har sjekket nok seriøse kilder.
Fotball er ikke verdens største idrett målt i antall spillere, men størst i forhold til oppslutning/publikum.
Volleyball er verdens største idrett målt i antall spillere og utbredelse i antall land
I Norge er Bandyforbundet mer enn dobbelt så stort som Ishockeyforbundet i antall medlemmer, men Ishockey har jo åpenbart atskillig flere supportere
Begge er små forbund med henholdsvis 25.000 og 12.000 medlemmer
At fotball er størst i Norge med 370.000 medlemmer er nok ingen bombe, men tror nok ikke alle på Tasta visste at Skiforbundet er det nest største forbundet med 178.000 medlemmer.
Det er ellers slik at når du spør en tilfeldig Kineser, Amerikaner, Afrikaner og Nordmann om hvilken idrett som er størst, så er sjansen stor for at du får 4 forskjellige svar – og de kan ha like rett alle – avhengig av hvilke verdier du har puttet inn i tabellen.
Og hvor fører disse diskusjonene oss hen?
Det fører oss ingen sted og betyr ingenting utover at noen tror de er større enn andre og noen mener det satses for mye eller for lite. Slik har det alltid vært, slik vil det alltid være og slik SKAL det være.
Vi skal alle kjempe for det vi tror på om det er menneskerettigheter eller urettferdig fordeling av noen millioner fra Olympiatoppen, eller kampen om ressurser i kommunen. Imidlertid så snakker vi her om noen kr. som er dedikert de beste av de beste og det angår noen promiller av de som driver med idrett. Samtidig skal det selvfølgelig være gode begrunnelser for alle penger som blir brukt i Olympiatoppen – da er det jo også et poeng å se på hva som er Olympiatoppens mål. I hovedsak handler det om å ta mest mulig medaljer i mesterskap – rett eller galt, men det er det som er målet og da må pengebruken ses ut i fra det. Alternativet er da å endre målsetting – før det er gjort så faller kritikken mot Øvrebø – han gjør jobben sin.
Det er satset mye på skiidrett og det har da også resultert i svært mange medaljer. For eller i mot skiidrett men det har alltid vært og er fortsatt nasjonalidretten i Norge. Når dette også er den største idretten utenom fotball så ødelegger heller ikke størrelsen for argumentet. Vi er et kaldt snørikt land med flott variert natur som fremmer vinteraktivitet fra toppnivå til friluftsliv.
Norge har svært gode forutsetninger for å oppnå gode resultater i mange idretter, ut i fra den ressurstilgang på penger og kompetanse vi har i forhold til veldig mange andre land. Samtidig har vi naturlige fordeler og ekstra gode forutsetninger for å lettere lykkes i noen idretter på toppnivå i forhold til andre idretter. Det er da ikke unaturlig at vi benytter oss av den fordelen så lenge målet er flest medaljer
Norge er verdens beste idrettsnasjon
Jeg tør ikke helt si som Øvrebø at vi er verdens nest beste idrettsnasjon – på toppidrett i forhold til folketall, det får andre krangle om, men jeg tør si at Norge er verdens beste idrettsnasjon.
I det legger jeg i at vi har en idrettsmodell her som inviterer alle til å bli med. Idretten har enorm oppslutning i Norge, tar hensyn til at barn er barn og har eller verdiene om fairspill, antidoping, diskriminering etc. høyere enn noen andre land. På tross av dette presterer vi på et svært høyt nivå i mange idretter – eller rett og slett på grunn av det!
Og akkurat nå (og det er helt sant) tikket det inn en pushmelding på mobilen min som forteller at Kristoff tok sin 3 strake i Qatar rundt – det hadde han nok klart både med og uten Olympiatoppens prioriteringer og folks meninger.
Arne nike air max schwarz